Med eit djupdykk i arkivet på ein søndag:)

15. februar 2015

Hei hei, og riktig god søndag til dykk alle:)

I dag har eg hatt meg eit lite dykk i gamle tekster eg har skrive. Mimra litt, vi har hatt det mykje moro oppigjennom  🙂

Og her kjem eg over ein tekst eg aldri har lagt ut, verken her eller der. Veit egentleg ikkje heilt kvifor, men sida eg fekk tårer i augene da eg las den oppatt, så har vel det mykje med saken å gjere.

Den handla om valg, den handla om skjebner og det handla om ein liten gut som plutseleg fekk verda si snudd på hovudet.

Og den går som fyljer:

«Ei autisme mor og ein autismebrors refleksjon..»

 

Å få et valg, eller ikkje å få eit valg…

Livet består av valg, alt vi gjere fra vi står opp om morgonen til vi legg oss om kvelden, bunner ut i valg.

Vil vi ha ost eller skinke på skjevene våre eller vil vi ha begge deler?

Skal eg gidde å sminke meg i dag eller ikkje?

Orke eg ta tlf fra skulen i dag, eller skal eg la den gå?

Da Georg og Laurits som 3 åringa kom ut av sjukehuset  med ein gruelig fersk autismediagnose, fekk eg EIT valg!

Deal med det eller ikkje!

Det fekk ikkje den 2.5 år eldre broren, han måtte bare godta at slik vart det.

Og eg skal seie dykk ein ting, mange snakkar om den dårlege samvitet dei har ovenfor barna sine med diagnose, at dei ikkje mestrer, får nederlag, ikkje strekk til.

Den har tidvis eg og, type rimelig uunngåeleg tenkjer eg,  men det er INGENTING i forhold til den dårlege samvitet eg  ofte har ovenfor guten vår på 9 år uten diagnose.

Så eg spurte guten min  da han kom heim frå skulen ein dag:

«Føle du deg tilsidesatt på grunn av brorane, at du ikkje blir sett?»

Svaret hans forundra meg.

«Avogtil gjere eg det mamma, men det er jo på grunn av autismen at det blir sånn, og da e det jo greit syns eg, sjølv om eg avogtil blir frytelig irritert!Eg veit jo at du e glad i meg uansett»

«Dessuten har eg jo fri når dei er på avlastning, og da har eg jo deg aleine»

Tenk at han på ni år kan tenkje sånn! Reflektere på ein slik måte, være så full i empati som han er <3

Og men ein innsikt i det som er annerledes som er heilt unikt!

Eg trur vi har mykje å lære av søsken til barn med funksjonshemmingar, måten dei ser livet sitt på. Men fyrst og fremst så må vi ikkje gløyme at dei og har rett på ein plass i familien, rett på å få vere seg, og rett på å bli høyrd.

«Gløym ikkje dei ,som ikkje skrik høgast»

Eg er uendeleg stolt av han <3<3

<3 Ragne Beate

 

Jakob og Georg 2

 

6 kommentarer

kategorier: Ukategorisert

  • Kristine G. februar 15, 2015 12:22PM

    Helt enig i at søsken av dem som har noe ekstra, er noe helt verdifult for seg selv. Selv om det butter i mot til tider, så står de på. Vi voksne har mye å lære av dem. 🙂 <3

    Svar

  • Sidsel Anita Ekblad Itland februar 15, 2015 12:30PM

    Kjenner veldig godt igjen. Barna som får en ekstra lærdom, som ofte blir mer empatiske, har større takhøyde og er vant til å sette egne lyster og behov til side – de er en ressurs både for familien og for sine venner – og står i fare for å forstrekke seg om de ikke blir sett. Da vår sønn fikk sin diagnose, fikk storebror (takka være en barnevernsansatt med øyne) tilbud om besøkshjem. Det var et fristed – der det var HAN som var i fokus, HAN som satte premissene, HAN som fikk velge på øverste hylle. Og han fikk lov til å eie sannheten – helt uten forbehold. Matchen varte i 10 år.

    Svar

  • ragne februar 15, 2015 12:47PM

    Avlastning er qluet

    Svar

  • Marit februar 16, 2015 9:15AM

    Så enig 🙂
    Før jul begynte jeg nesten å gråte fordi vi ikke kunne ha pepperkakehus (for lillebror med autisme er mat som ikke skal spises umiddelbart tortur). Jeg ble jo ikke lei meg fordi JEG bryr meg, men fordi storebrødrene så gjerne ville ha det. «Vi har jo alltid hatt pepperkakehus, mamma, det blir ikke jul uten!» En fillesak, men for meg ble den et veldig tydelig bilde på at de hele tida må jenke seg – noen ganger litt, andre ganger mye.

    Det ble heldigvis jul uten pepperkakehus, særlig fordi snille naboer gjerne tok mot to ekstra barn på sin kakehuspynting – og så fikk vi hele huset deres (+ deres unger) hjem til oss på kakehusknusing etter jul – det likte lillebror også å være med på 🙂 Gode naboer er gull verdt – jeg tror det er veldig bra for søsknene å vite at det er andre voksne som vet hvordan vi har det hjemme, og som det går an å snakke med.

    Svar

  • Livy februar 16, 2015 9:59PM

    Her også, selv om han sliter med sine ting så vet han st J trenger mere. Sa til han at vi skulle ta en time eller to i mnd hvor jeg og så en med pappaen ( utenom avlastningshelgen) skulle kose oss. Han svarte da følgende: nei mamma det vet du, det går ikke for da blir J så lei seg.. Jeg sa at jeg kan jo ta en time med hun alene også? Nei mamma… det er for mye tid… Så jeg måtte altså del, trekke fra og vise hvor mange timer i en mnd etter jobb,søvn osv . Og så vise han at det fint gikk ann å ha et par timer sammen. Men han er fremdeles redd for at hun skal bli fryktelig lei seg å grine og stresse når jeg og han er sammen. Det er ikke lett for disse små skrottene , dei har mye i tankene..

    Svar

  • Eli Norunn februar 21, 2015 9:03AM

    Tåre i øyekroken❤️

    Svar