Kjære Inga Marte Thorkildsen

31. juli 2015

Eg hadde eigentleg bestemt meg for å ikkje kommentere verken boka di, som eg for øvrig akkurat er ferdig å lese, eller ballkastinga di mellom  deg og ADHD NORGE i Dagbladet.

Men veit du, eg kjenner at eg MÅ!

Ikkje at ADHD NORGE treng noko backup, dei klare seg utmerket godt sjølve.

Eg er mamma til born med både autisme og ADHD. Sistnevnte diagnose fekk vi ikkje konstatert før for berre nokre veker sida, mine gutar er no 7.5.

Heldig som vi har vore, og eg vil understreke med STORE bokstavar HELDIG, var ASD (Autismespekterforstyrring) oppdaga så tidleg som ved 18 mnd alder, og vi fekk hjelp og tiltak satt inn ilag med Barnehabelitering så tidlig som ved 2 år.

Eg kan ikkje uttale meg om vald eller overgrep, eg er såpass heldig at eg aldri har vore utsatt for noko slikt.

Ei heller har mine born vore det.

Men dei har og har hatt ein adferd som er merkeleg, unormal og rar..

Eg innser i ettertid etter fleire år i organisasjonsarbeid, på massevis av kurs og foredrag at det kunne ha blitt misforstått.

I fjor vart eg spurt om å vere Autismeforeiniga sin foreldre representant på ein konferanse som heite BBB- Barnevern for barnets beste.

blogg 2 mars 2

Denne konferansen var eit samarbeidsprosjekt mellom ADHD NORGE, Autismeforeining, Tourettes foreining og foreining for sjeldne søvnsjukdommar.

Der skulle du forøvrig ha vore, du og mange fleire forkjemperar for borns ve og vel.

På denne konferansen var Gunn Stokke tilstades.

Ho skreiv i 2011 ei masteroppgåve på utfordringane med å skilje mellom ein ASD diagnose og ein RAD diagnose.

Har du lest den?

Eg fant den på nett etter eit kjapt søk, legg den ved eg, kanskje du vil ynskje å ta ein kikk?

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=144522&a=2

Veit du kva eg tenkte då eg satt å høyrte på dama?

Og eg får tårer i augene berre eg tenkjer på det.

Har eg hatt flaks?

Hadde EG kunne risikert å blitt mistenkt for ein så inni han helvete grusom forbryting som det å vere stygg med borna mine?

Skade dei? Overgrep?

Fordi deira adferd som små- GRUNNET ein medfødt gjennom gripande utviklingsforstyrring, var så avikande som den var.

Eg som aldri har lagt ei hand på nokon, men som såg og opplevde at avviket mellom han som kom fyrst 2 år før og dei to som kom etter var stort?

Kjenne eg vert kvalm berre ved tanken.

Du skriv i ditt motsvar til ADHD NORGE 31 juli som fyljer :

«Mange som jobber med voldsutsatte barn har lenge bedt om større bevissthet og kunnskap og tydeligere retningslinjer. Likevel utdannes fagfolk uten å lære noe særlig om vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep, og systemene er mangelfulle. Psykologstudenter forteller at de lærer mye om diagnoser, men lite om vold.»

Veit du, fagfolka på grasrota, dei lære ikkje en skit om verken det eine eller det andre dei!

Eg kjenne eg har lyst  til å hyle høgt og lenge!

Korleis i svarte svingane skal ein kunne klare å avdekke ein omsorgsvikt- kontra ein ADHD problematikk eller for den del ein ASD når dei som har borna våre frå 0800 til 1600(nesten 60% av deira vakne tid) ikkje anar korleis dei skal møte dei?

Nei, ein kan ikkje forvente at eit lærar eller anna pedagog skal ha inngåande kjennskap til alle diagnosar som kan dukke opp i ei klasse eller ein barnehage.

Men, eg lure på kor hen i prosessen vi gløymte å snakke om adferd?

For uansett korleis ein snur og vrir på det så er det adferd ein ser på når born oppføre seg annerleis enn andre.

Og veit du kva Inga Marte, det her veit du heilt sikkert , men eg seie det alikevel:

«Ein pille berge ikkje livet til eit  born med ADHD- tilrettelegginga gjere»

Ritalin kan hjelpe på at hovudet til eit born med ADHD slutte å spinne rundt, men det er tilrettelegginga rundt bornet som er den store nøkkelen til om det fungere eller ikkje.

Og det herskar ingen tvil om at ein manglande tilrettelegging hos eit born med ADHD kan ødeleggje for ei heil klasse.

blogg 13 mai 2

Vi må snart tørre å ta adferd på alvor.

Vi må snart stikke fingeren i jorda og seie at vi treng ei MASSIV kunnskapsauke på adferds diagnoser i skulen.

OG vi må ERKJENNE at den tilrettelegginga desse borna treng, er reel.

Eg seier ikkje at born med ASD og ADHD ikkje  kan bli utsatt for omsorgsvikt, det kan dei dessverre på lik linje med andre vanlege born.

Men det er desto enda meir viktig at born som har adferdsvanskar som er genetiske får den hjelpa dei treng, og rett tiltak satt inn, også utanfor heim.

«Du ser det ikkje før du trur det» skriv du.

 

«Gje kunnskap til å skilje, evne til å tilretteggje og du vil både tru – og sjå»- seier eg.

 

Med vennlig helsing

 

Ragne Beate Larsen

-Ein av dei heldige.

 

 

 

  • Vibeke

    Kjempebra, skrevet!

  • Jorunn Margrethe Skullerud

    Helt fantastisk skrevet og tusen takk for at du er en av de som reagerer og gir motsvar! Vi trenger flere slike;-) <3

  • Gunn

    Der fekk du sagt det! 😉

  • Pål Magnussen

    Du e steike meg god og skriva du Ragne stå på

  • Trond

    Godt skrevet. Stå På!

  • Veronika

    Takk for at du skriver, det som jeg og flere tenker. Vi har savna tilrettelegging for vår gutt med AdHd i 9 år. Da de endelig fikk på plass gode tiltak så var skoletiden nesten over… Du har ett mye mer åpent og riktig syn enn det Inga Marte Thorkildsen klarer!

  • ATeo

    Så lenge årsak er irrelevant i klassifikasjon av ADHD og ASD, så vil det ikke være mulig å gi kunnskap om skille mellom ADHD/ASD som har en genetisk årsak og ADHD/ASD som følger av omsorgssvikt. Muligheten vil kreve en endring av klassifikasjonssystemet, og en slik endring vil kreve vitenskapelig evidens for årsakene, noe som ikke eksisterer på nåværende tidspunkt. Den eneste muligheten som foreligger for å skille er en praksis som undersøker om omsorgssvikt, vold og/eller overgrep har funnet sted og som ikke setter noe diagnose hvis så er tilfelle. Denne muligheten eksisterer og kan bidra til større presisjon i forståelse av ADHD/ASD til en bedre klassifikasjon evnt foreligger i fremtiden. Samtidig vil en slik løsning kreve en endring av samfunnssystemer som baserer seg på medisinske diagnoser slik at de som er blitt utsatt for omsorgssvikt, vold og/eller overgrep ivaretas.

  • Peggy

    Kjempe flott Ragne:)
    Ja vi veit at våre spesielle barn kan bli missforstått. At vi foreldre blir sett på som vanskelige når vi forsøker å få til gode løsninger for barnet med skolen. Skolen, lærerutdanningen og andre fagfolk mangler ikke kunnskap. De mangler kompetanse . Kompetanse er når en evner å innhente kunnskap, oversette denne til ( ulike) handlinger og sunne holdninger for samarbeid og kommunikasjon med nærpersonene – til barnets og foreldrenes beste. Slitne foreldre gagner ikke barnet. Det finnes mange gode teknikker innen kommunikasjon. Denne Kommunikasjonsformen eller teknikken er mulig å lære . Den er nødvendig for se, forstå og for å handle mer helhetlig. Dette lærer en ikke nødvendigvis på lærerskolen, gjennom sosinomstudiet, spesialpedagogikkstudiet o.l Det vi ofte opplever som bekymringsfull er når kunnskapen til fagpersonene forblir kun det- kunnskap. Fragmentert og isolert uten refleksjon og kommunikasjon over hva dette » rare » kan være resultat av. Kan det eksempelvis være litt arvelighet som gjør mor/ far alltid surrer med møtetider og utstyr til barnet. Kan man tenke en annen tanke , la vær å gå direkte til fragmenterte konklusjoner som omsorgssvikt ? Uansett skal vi/ de aldri bli møtt med mistenkeliggjøring. Du setter ord på mye viktig , kjære Ragne ! Takk! Mvh lokallaget – Akeshus

  • kirsten padkjaer

    Så flott skrevet og så riktig – takk

  • Ed

    Hvorfor så i forsvar? Det er jo INGEN som påstår barn med adhd eller andre diagnoser har blitt utsatt for overgrep? Problemet hun påpeker er når all adhd-problematikk skyldes medfødte forhold og at en del barn utsatt for omsorgssvikt får feil hjelp. Dette er definitivt reelt og ikke bittelitt en gang en påstand at dette gjelder alle barn med diagnoser!

    • ragne

      Eg føle ikkje at eg går i forsvar i den forstand, eg kjenne heller at eg prøve å få fram kor utrulig fort det kan oppstå misforståelser, slik at en medfødt tilstand kan bli tolka som noko anna enn det det er.
      Når det er sagt så er det dessverre en frykt mange foreldre går med, den er også reell.

      Kompetanse delen av mitt innlegg ønske eg debatt om, en STOR debatt, og der er forøvrig eg og Inga Marte egentlig enige, men vi jobbe kanskje litt på kvar vår ende av skalaen.
      Eg ser et skulesystem som ikkje fungerer, utslitte og fortvila lærerere og assistenter, og konflikter mellom skule og foreldre, som kan resultere i heilt feil tiltak og bekymringsmeldinger som er feil.

      Eg personlig har ei levande tru på at kompetanse på adferdsvansker heilt ned på småbarns avdeling vil kunne avhjelpe,skille og oppdage utfordinger men også omsorgs svikt på et tidligare tidspunkt.

      Men det er jo mitt syn:)

      Inga Marte sin jobb for sårbare barn er viktig, og den har eg aldri løfta ein finger på!- men vi treng meir kunnskap 🙂

      Mvh Ragne Beate

  • Ed

    Blæ.. for noen klønete formuleringer her.. Poenget er at adhd-problematikk _kan_ skyldes en vanskelig livssituasjon og at dette bør sjekkes ut for å sikre at barn får den hjelpen de trenger. Dette er ikke å si at _all_ adhd-problematikk skyldes en vanskelig livssituasjon, langt ifra!

  • Kari.

    Jeg sitter i andre enden av ditt barn. jeg har et barn med store traumer bak seg, som har hatt flere fosterhjem før han kom til oss. BUP var veldig ivrige etter å sette autisme- og ADHD-diagnose. De fantes ikke interesserte i traumatisert bakgrunn. Heldigvis fant vi en psykolog som hjalp oss med riktige diagnoser. Mens vi var under bup fikk han hjelp ut fra en austismediagnose i bhg. Han opplevde tilbakegang i utviklingen. Med ny psykolog og ny barnehage og ny tilrettelegging har vi fått et nytt barn. Så TAKK til Inga Marte Torkildsen som snakker høyt om dette. Jeg synes IMT får urettmessig mye kritikk. Hun er jo ikke imot ADHD. Hun retter søkelyset mot noe som ikke blir prioritert i norsk helsevesen. Jeg blir lei meg når det er slik. Jeg har også en gutt med ADHD og autisme. Så jeg vet hva det går i. Men kampen for han uten er vanskelig. For det er så mye lettere med de «etablerte diagnosene». Vi er uendelig takknemlige for Inga Marte som er en stemme for yngstemann og oss.

    • ragne

      Takk for at du kommenterer Kari! Ei sak har alltid to sider, det må man erkjenne. Eg har ikkje sagt at eg er uenig med Inga Marte, eg ser at ho kjemper sterkt for barn med traumer, men eg oppleve at måten ADHD blir fremstilt i boka kan misforståast, på lik måte med at mine gutter sin ASD diagnose og kunne det.
      Eg er glad du endelig fekk hjelp til ditt barn, eg har som eg skreiv i innlegget og ingen erfaring med vold eller traumer, så eg kan ikkje uttale meg om det, autisme og adhd kan eg dog-med mine egne.

      Eg håpe vi ilag med Inga Marte kan få til en kompetanseheving på ALLE nivå, slik at både en psykolog og en assistent kan få lære om adferd, og korleis ein skal møte det.

      Mine vart berga av tidlig intervensjon i samarbeid mellom skule ,bhg og heim. Men dei hadde ASD og IKKJE RAD..

      Eg føle ikkje eg kritisere eg egentlig, eg bare ønske å sette fokus på at vi treng meir kunnskap 🙂

      Og ja, ho har fått mykje pes, og mykje stygge formuleringer er og blitt brukt.

      Eg håpe ikkje mitt blogginnlegg blir oppfatta som ufint,sjøl om eg nok kanskje har vore litt krass?

      Lykke til <3

      Ragne Beate

  • Gertrud

    Tre ord til deg Ragne: JEG DIGGER DEG!! Takk!

  • Inga Marte Thorkildsen

    Hei, takk for interessant brev, godt skrevet og med viktige innspill til debatten. Og takk for gode kommentarer under også. Jeg må bare minne om at jeg har skrevet et kampskrift for voldsutsatte, overgrepsutsatte og omsorgssviktede barn. Der tar jeg deres parti, ingen andres. Hensikten er å få tabuer opp til debatt, få helsevesenet og andre vesener til å ta på alvor kunnskapen vi nå sitter på om omfang av vold og sammenhengen mellom krenkelser og helseproblemer, og sette igang prosesser som kan få flere til å tenke. I Norge har vi ikke tatt innover oss at barn er totalt prisgitt om voksne ser dem og forstår dem. Barn er maktesløse, de har ingen valgfrihet i livsviktige spørsmål. De kan ikke bare flytte hvis det blir for ille. De sendes hjem igjen hvis de prøver. Og de blir dessuten sjelden trodd når de forsøker å signalisere gjennom atferden sin at de har det virkelig vondt. Altfor mange mennesker har gått til grunne fordi vi har lett og lett etter feil forklaringer. Atferdshang-upen er sterk i systemene (spesielt i skolen), og med den faren for å individualisere ting som kan handle om mye mer enn bare barnet. Altfor mange slutter dessuten å stille spørsmål og se nyanser etter at barn får en diagnose, selv om den er rettmessig. Vi glemmer for ofte å snakke med barna, spørre dem hvordan de har det og hvorfor de oppfører seg som de gjør. Det gjør vondt, også får barn med medfødt autisme, ADHD osv. Jeg er for øvrig helt eng med deg, Ragne, kompetansen er for dårlig om begge deler – både om de barna du er mest opptatt av og de jeg har skrevet om. De barna jeg skriver om har likevel et tilleggsproblem som handler om at folk flest ønsker å beskytte seg mot det som gjør vondt. Vi orker ikke å tenke tanken på at barn kan være utsatt for slikt. Og så lenge vi ikke vil tro at slikt skjer med barn vi møter, lar vi helt være å spørre og undre oss. Undersøke nøyere før vi konkluderer. Til slutt: Jeg er ingen rabiat gærning som mener at vi alltid skal tenke at barns vanskelige atferd er uttrykk for overgrep eller omsorgssvikt. Jeg mener det er en av mange muligheter vi alltid må ha med oss i tankene, på lik linje med alle andre muligheter. Det betyr ikke at vi skal se spøkelser på høylys dag. Men når så mange barn og voksne forteller at de aldri ble sett, at de alltid ble møtt med konsekvenser, diagnoser og bortforklaringer, så måtte jeg gå hardt til verks. Så får heller myndighetene ta grep, sørge for å integrere både denne kunnskapen og annen kunnskap som vi mangler inn i utdanningene, og stimulere til nyanser og samarbeid mellom fagmiljøer som kan utfylle hverandres perspektiver. Jeg har i alle fall fått kickstarta debatten om ikke annet. Ønsker deg en god helg og lykke til med debatten videre. Takk for brevet.

  • Du ser det ikke før du tror det! | Vernepleieren

    […] der autisme ble sett på som et resultat av kalde mødre, foreldre med lite emosjonell oppfølging. Ragne Beate i bloggen ”På randen med Ragne” sier det godt. Nei. Hun skriker så alle må høre. ”Veit du, fagfolka på grasrota, dei lære ikkje en skit om […]