Mamma jegeren- en oppfriska tekst fra 2011

4. februar 2016

Hei!

I dag fant eg fram ei gammal datamaskin, fordi Laurits skulle få lasta ned eit Lego building program, slik at han og kunne lage instruksjonshefter på data slik som Georg holdt på meg, og her kjem eg over ein tekst eg skreiv i 2011.

Eg har alltid skrive mykje, både smått og stort, og det ligg tekstar både her og der, men det var litt artig å lese akkurat den teksten her frå 2011- kalt «Mammajegeren».

Nydiagnostiserte tvillingar, massevis med avslag, dritlei både det meste og konstant på jakt!

Og ikkje heilt med trua på at det kunne bli betre, les eg mellom linjene, det kan eg heldigvis bekrefte at det har det.

Mammajegeren har vokse og gutane har vokse, og saman har dei klart seg bra, sjølv om følelsane av makteslaushet og fortviling framleis kjem. Dei vil aldri bli borte, ein har berre funne andre måtar å takle dei på 🙂

Eg dele den med dykk, den er skriven på bokmål, og med litt frodig språk,men eg orke ikkje skrive den om, det her tåle de 😉

<3<3 Ragne Beate

 

«Mamma jegeren, det er meg!

 Har du noen gang møtt mammajegeren? Ikke det?

Da skal du må møte en nå.

Mammajegeren oppstår i det tidspunktet du blir mamma til barn med funksjonshemming.

 Jeg har hørt at noen kaller seg tigermødre, men jeg er ikke en tiger mamma, jeg ble jegeren.

Jeg er på jakt.

Men tilbake til hvorfor jeg ble en slik jeger.

Jo, det viste seg det at ting ikke ble helt slik som vi hadde trodd, ja, for du forventer jo barn uten lyte, skade eller sykdom gjør du ikke, når du blir gravid?

Eller tilstand.

Vi fikk tilstand. Gange 2. Autisme tilstand, tvillinger ja, glemte jeg å si det?

Shit!

Ja, shit!

Vel, det var i dette tidspunktet at mamma ble jegeren.

Mammajegeren sin stillingsbeskrivelse har til nå gått ut på å innhente informasjon fra instanser som hun ikke visste eksisterte.

Før hun gikk ut på jakt, jakten på hennes barns velferd og trygghet, i en drittjungel av paragafer og slengende bavianer, som får håret til mammajegeren til å reise seg å stritte.

Det er tidvis en møkkete jobb.

Og utakknemlig, for det er ingen som skjønner at du gidder.

Som jegere flest blir også mamma jegeren skuffet.

Hun ser byttet i siktet, ladder og skyter og bommer med en hårspredd føles det som.

AVSLAG.

NEI.

FOR SMÅ.

FOR STORE.

FOR RESSURSTERKE FORELDRE

Jegeren går slukøret hjem mange ganger og gnager i seg fortvilelsen, og som den stolte jegeren hun er så deler hun ikke sitt nederlag med noen.

Hun bærer det alene.

For det er tabu å snakke om å være sliten, om å være fortvilet, om å være den som snart skriker i sinne og frustrasjon!

Du som er så sterk så sterk, for det får du høre til stadighet, hvor sykt sterk du er!

Kyss meg en viss plass!

Drittlei av å være sterk!

Drittlei av å være alene!

Drittlei av å ikke bli hørt!

Men, jakten går videre den, heldigvis kanskje?

Jakta ender ofte i mange møter, «snakkejakt» kalles det.

Der skyter man på hverandre, bombanderer hverandre med forslag og tiltak, og prøver å passe det inn i en familie som er så lite A4 som det går ann.

Det føles i alle fall slik tidvis.

Overveldende, «snakkejakt» er overveldende.

Vi skal visst jakte mot «normal»- så «normalt» som mulig denne gangen.

Hæ?

Jeg rister på hodet.

Akkurat nå kjennes normalt så langt borte som det noen gang har vert.

Men kanskje en dag kanskje..

Jakta går i alle fall videre- i morgen skal jeg jakte hos NAV.

 

-Mammajegeren.»

 

<3 Different but not less<3

 

Blogg 3 mars

 

 

 

 

 

 

  • Randi Tyvold

    Og jakten tar aldri slutt…
    Men jakten – gir også resultater.
    I blant, treffer man blink
    I blant – helbom
    Men jakten, får man i blodet.. den ligger der, hele tiden.
    Alle årstider, uansett tid eller sted…
    Er det noe å hente her,
    er det noen som vet noe der,
    er det noen som kan noe der ut – som kan gi meg noe som gjør at jeg kommer videre.
    Er det noen – eller er det bare meg…
    I dag, er det visst bare meg.
    Tror jeg må hvile litt nå.
    Hvile, før neste jakt dag…..